Gamle og nye heksetradisjoner

Skrevet av Belinda E. Kjernli

Heksekunsten, The Craft, er like mangfoldig som naturen. De fleste har bare hørt om Wicca og tror at det ikke finnes andre former for heksekunst, men slik er det ikke. Noen heksetradisjoner har røtter som hevdes å gå flere hundre år tilbake i tid. Disse tradisjonenes visdom og kunnskap har blitt overlevert muntlig, fra generasjon til generasjon, gjerne i samme familie. Andre tradisjoner er meget unge, lik friske grønne skudd på heksekunstens familietre. Felles for de fleste retningene er at de henter sin inspirasjon fra naturen, førkristne mytologier og gamle kulturer. Vi skal nå bli bedre kjent med en del av disse spennende tradisjonene.

Albion Tradition Denne tradisjonen ble grunnlagt i California, USA, mot slutten av 1990-tallet. Grunnleggeren het Katheryn Campbell. Hun har skapt Albion ut fra egne erfaringer som tredjegradsinnviet heks, tre års studier og praksis i en ikke navngitt mysterietradisjon, innblikk i flere okkulte retninger og informasjon plukket fra flere velkjente bøker om heksekunst og magi. Siden dette er en svært ung tradisjon, finnes den foreløpig bare i USA (så vidt jeg vet).

Albion er i første rekke et opplæringssystem skapt for å dekke behovet enkelte alenepraktiserende hekser har for å få en intens, formell opplæring, støtte og veiledning.

Tradisjonen baserer seg på anglosaksisk-walisisk mytologi og arbeider med guder og gudinner fra Storbritannia.

Ordet Albion er hentet fra engelsk mytologi og folklore. Det er både et gammelt, poetisk kjælenavn på Storbritannia og navnet på et mytisk sverd fra legendene om Robin Hood.

Alexandrisk Wicca (Alexandrian Wicca) Den Alexandriske Wiccatradisjonen er oppkalt etter grunnleggeren, Alex Sanders. Han og kona Maxine Sanders grunnla denne retningen i England på tidlig 60-tall.

Alexandrisk Wicca har sine røtter i den Gardneriske Wiccatradisjonen. Alex Sanders var selv innviet i Gardnerisk Wicca før han startet sin egen heksetradisjon. Selv hevdet han lenge at han ble innviet som heks av sin bestemor i en alder av 7 år. Det ble senere bevist at dette ikke stemte.

Den Alexandriske magiske praksis har adopter elementer fra det enochianske system (et seremonielt-magisk system basert på kunnskap gitt fra englene – gjort kjent av den engelske matematikeren og magikeren John Dee på slutten av 1500-tallet) og kabbalah.

Alexandriske coven har en streng hierarkisk oppbygning, lik den vi finner i Gardnerisk Wicca. De Alexandriske heksene setter sterkt fokus på formell opplæring. Nybegynnere må ofte følge et strukturert treningsprogram med innflettede prosjekter, før de aksepteres til innvielse av 1. Grad. Det er i alt tre grader.

Alexandriske coven møtes og feirer fullmånen, nymånen og de åtte sabbatene.

Alenepraktiserende hekser (Solitary Witches/Naturhekser) Dette er hekser, menn og kvinner, som praktiserer alene, uten tilknytning til et coven eller én spesiell tradisjon. Disse heksene følger helt sin egen intuisjon og overbevisning.

Kjente bøker om heksekunst, internett og naturen er viktige kunnskaps- og inspirasjonskilder for mange alenepraktiserende hekser.

De fleste alenepraktiserende feirer de åtte sabbatene og månens faser. Måten å feire på varierer fra heks til heks. Noen gjør det helt enkelt: Tenner et lys og har en stille stund for seg selv. Andre utfører store ritualer med sirkelkasting- og rensing, påkalling av elementalene, Guden, Gudinnen osv. Ingen av måtene er mer korrekt enn den andre. Det som føles riktig for den enkelte heks, er riktig.

Disse heksene kalles også for Naturhekser.AlgardAlgard ble grunnlagt av, den Alexandrisk og Gardnerisk innvidde, Mary Nesnick i 1972, i USA. Retningen vokste raskt og I 1976 eksisterte det over 50 Algard covens rundt om I USA.

Navnet Algard er satt sammen av de første bokstavene I ordene Alexandrisk og Gardnerisk. Algard blander, som navnet tilsier, elementer fra Alexandrisk og Gardnerisk tradisjon.

Amerikansk eklektisk Wicca/heksekunst (American Eclectic/New World Wicca/Eklektisk heks) Amerikansk eklektisk Wicca er akkurat det navnet forteller: En retning med røtter i USA, som henter inspirasjon fra flere filosofier, religioner og okkulte systemer. Eklektisk heksekunst er et helhetlig livssyn, komponert av religion, magi og visdom.

Eklektiske grupperinger er svært forskjellige fra hverandre, derfor er det vanskelig å kalle eklektisk wicca for en enhetlig tradisjon. Det eneste alle eklektiske hekser har til felles er at de plukker fritt fra allerede eksisterende retninger og tradisjoner. Noen inspirasjonskilder er likevel mer populære enn andre. Mange av de eklektiske gruppene baserer seg på en blanding av Gardnerisk Wicca, Alexandrisk Wicca, europeisk paganisme, indiansk mytologi og New Age-bevegelsens filosofi. En sterk fokus på menneskets forhold til naturen, naturvern, dyrevern, menneskerettigheter, økologisk dyrket mat og alternativ medisin er også svært vanlig.

Amerikansk eklektisk Wicca har spredd seg fra USA til store deler av Europa via mengder av populærlitterære bøker, websider, TV-serier (for eksempel ”Buffy – The Vampire Slayer” og ”Charmed”) og filmer (bl.a. ”The Craft”).

Tilhengere av denne retningen kaller seg ofte wiccanere, av det engelske wiccans.

Denne retningen er også kjent som New World Wicca.

Arician Arician ble grunnlagt i USA i 1998 av den italiensk-amerikanske forfatteren og Stregheria-eksperten (se Stregheria) Raven Grimassi.

Arician hører inn under Italias gamle heksereligion, Stregheria. Den er en modernisert utgave av praksisen og læren fra de gamle arkaiske mysterieskolene, som lå i områdene rundt det egeiske hav og middelhavet.

Selv om Arician har sine røtter i mye eldre okkulte systemer, er det en moderne tradisjon. De Aricianske heksene er åpne for nye impulser og tankesett, selv om de bevarer de gamle tradisjonene. En av de Aricianske reglene sier: ”Fjern ingenting, men legg gjerne til noe nytt”. Dette sikrer at gammel visdom består og at tradisjonen vokser og utvikler seg sammen med sine tilhengere.

Arician-tradisjonen her 14 grunnprinsipper, eller læresetninger. Disse er:

• Alle tings Kilde er både feminin og maskulin.
• Skapernes guddommelige gnist er en del av våre sjeler.
• Skapernes essens reflekteres i skapelsen/det skapte.
• Naturen er vår store lærer. Naturen er det guddommelige mønsterets mikrokosmos (As above, so below)
• Vi er åndelige vesener som har en menneskelig opplevelse, ikke mennesker som har en åndelig opplevelse.
• Reinkarnasjon er en læreprosess hvor sjelen forbredes til den store befrielsen.
• Våre valg og handlinger, eller mangelen på disse, påvirker andre. Vår oppgave er å oppnå fredelig sameksistens.
• Alle livsformer er likeverdige, for liv er liv. Den ytre formen forringer ikke den guddommelige kjernen.
• Vi er ansvarlige for våre egne handlinger og uansvarlighet får følger.
• Det vi gjør mot jorden, og andre, gjør vi også mot oss selv.
• Vi mottar ingenting hvis vi ikke yter noe i gjengjeld.
• Vi blir veiledet av ånder og guddommer som følger oss på den veien vi har valgt.
• Kjærlighet og medfølelse er essensielt for en sunn sjelelig utvikling.
• Struktur og individualisme bør være i balanse, det ene bør ikke overskygge det andre.

Aricianske hekser feirer de åtte sabbatene og fullmånen. I tillegg feirer de 13. August, en helligdag til minne om den eldgamle rituelle Diana-tilbedelsen som pågikk i hellige lunder ved bredden av innsjøen Nemi, i Italia.

I Arician-tradisjonen er ordet coven byttet ut med det italienske boschetto, som betyr lund/skogholt. Sabbat er byttet ut med det italienske treguenda, som betyr sabbat.

Aridian Aridian så dagens lys i USA i 1981. Tradisjonen har samme grunnlegger som Arician, nemlig Raven Grimassi. Den er oppkalt etter en toscansk landsby som heter Arida. Landsbyen har sitt navn etter heksenes store gudinne, Aradia.

Aridian baserer seg på Triade-tradisjonen som hadde utspring i Italia på sent 1300-tall eller tidlig 1400-tall. Det er derfor naturlig å regne Aridian som en del av Stregheria, den gamle italienske heksereligionen.

Aridian innlemmer flere elementer fra moderne Wicca i sin praksis. Det er en av de mest eklektiske retningene av de italiensk-baserte tradisjonene.

Det Aridianske årshjulet følger kun jordbrukssyklusen og utelater solvervsdagene og jevndøgnene. I tillegg er året delt inn i en tiltagende og en avtagende halvdel. Symbolet for det tiltagende halvåret (fra midtvinter til midtsommer) er en kronhjort og symbolet for det avtagende året (fra midtsommer til midtvinter) er en ulv.

Aridianske hekser fokuserer på Gudinnen Tana og Hennes gemal, Guden Tanus, i sine ritualer.

Artus Wicca Artus ****er et begrep som beskriver den kraften som holder universet sammen og i balance. Artus kan sammenlignes med østens Tao, egyptisk mytologis Maat og det norrøne Wyrd – tre begreper som forteller om rettferdighet, skjebne, det guddommelige mønster, kosmisk orden og balanse.

Artus Wicca ble konstruert av amerikaneren Ceisiwr Serith og det er en tradisjon med et interessant opphav.

Da Gerald B. Gardener skapte den Gardneriske Wicca-tradisjonen baserte han seg på teorier av den tidens ypperste antropologer, religionshistorikere og lærde. Det har blitt gjort store fremskritt siden den gang og flere av de eldre teoriene har blitt kassert. Spørsmålet blir da: Hvordan ville Wicca se ut om den ble skapt I dag, kun ut i fra det vi med sikkerhet vet om oldtidens religioner? Artus Wicca er svaret på dette spørsmålet.

Artus Wicca inneholder mye av tradisjonell Wicca: Smågrupper/covens, innvielser, feiring av 8 årstidsbaserte helligdager/sabbater og en yppersteprest og yppersteprestinne som representanter for de guddommelige.

Artus Wicca regner seg ikke som en overlevende del av de gamle paganistiske religionene, eller som tilhenger av teoriene til Margareth Murray, som tradisjonell Wicca gjør. Denne tradisjonen baserer seg på nyoppdagede fakta om keltiske, germanske og andre indo-europeiske religioner.

Artusheksene tilber Gudinnen Maghya, Den mektige. Hun har to aspekter, Ekwamedhua, Hestekvinnen, og Gwomather, Kumoderen. Ekwamedhua er en nødvendig dstruktiv kraft og Gwomather er den vennligsinnede og nærende delen av Gudinnen. Guden kalles Kerntos, Den Hornede.

Arvelig heksepraksis (Hereditary Witchcraft) Begrepet arvelig heksepraksis brukes om tradisjoner som strengt følger en familielinje. Mennesker født inn i en slik heksefamilie blir lært opp av en slektning og vil selv fore kunnskapen videre til sine egne barn. I noen familier går arven fra mor til datter. Andre praktiserer opplæring av begge kjønn.

Noen familietradisjoner bevarer forskjellig magisk praksis og folklore tilknyttet familiens opphavskultur. Slike tradisjoner skjuler seg gjerne under en ferniss av kristendom, spesielt katolisisme. Disse heksene bruker sjelden begrepet heksekunstom sin tro og praksis.

I andre familier har den gamle religionen og magisk praksis overlevd, enten som fragmenter av en gammel tradisjon, eller som et, stort sett, komplett trossystem.

Den arvelige heksepraksisen er en av de hemmeligste. Utenforstående blir kun I ytterst sjeldne tilfeller (som folkloristen Charles G. Leland, som gjorde den italienske familiebaserte heksetradisjonen Stregheria kjent for verden) sett på som pålitelige. Dette har ført til at mange skeptikere stiller spørsmål ved om arvelig heksepraksis og hekser i det hele tatt eksisterer.

I løpet av de siste 100 årene har det dukket opp flere tilfeller der enkelte har hevdet å være en del av en gammel heksefamilie, eller at de har blitt innviet av en heks med tilknytning til gammel heksepraksis. De fleste av disse har i ettertid innrømmet at dette ikke har vært tilfelle. Blant disse finner vi Alex Sanders, grunnleggeren av Alexandrisk Wicca.

Black Forest Clan (Family Serpent Stone) Black Forest Clan har sitt navn fra skogområdet Schwarzwald i Tyskland fordi tradisjonen er sterkt inspirert av gammel germansk mytologi.

Tradisjonen er skapt av den noe omstridte forfatteren av hekselitteratur for ungdom, Silver Ravenwolf. Hun grunnla den i Pennsylvania, USA, i 1991.

Black Forest Clan startet som et lite kvinnecoven. Etter hvert ble også menn akseptert som medlemmer.

Black Forest Clan er basert på en blanding av Gardnerisk Wicca, keltisk mytologi, germansk mytologi, astrologi, tysk folklig magi og nesten glemte healingteknikker med røtter i gammel tysk heksepraksis. I sin tradisjon bevarer Silver Ravenwolf mye av den religiøse praksisen vi finner i Europas oldtidssamfunn (germanske samfunn) og rester etter mysterietradisjoner som formet tidlig paganistisk tro og spiritualitet. Familieverdier, selvutvikling og heksefellesskap er også viktig i Ravenwolfs filosofi.

Tradisjonen praktiserer innvielse i 3 grader. Lærlinger avlegger et løfte om å dedikere seg til 4-5 års selvstendige studier før de vurderes for innvielse.

Black Forest Clan kalles også Family Serpent Stone.

Blue Star Wicca Blue Star Wicca har mest sannsynlig hentet sitt navn fra en av Wiccas sentrale tekster, The Wiccan rede. Her står det: “When misfortune is anow, wear the blue star upon thy brow”. Den blå stjernen det her refereres til er Wiccas symbol, pentagrammet.

Blue Star Wicca oppstod I heksefellesskapet Coven of the Blue Star, i Philadelphia rundt 1974. Tradisjonen ble senere svært populær I New York City-området.

Covenet, og senere tradisjonen, ble grunnlagt av fredsaktivisten og “Vietnam veterans against the war”- og “Food not bombs”-sympatisøren Franque D., også kalt Franque the Wizard.

Blue Star Wicca er sterkt influert av Franques magiske bakgrunn fra Gardnerisk Wicca og walisisk heksetradisjon. Tradisjonen kaller seg post-neo-gardnerisk (som har kommet etter opprinnelig Gardnerisk Wicca, men er en ny form av den klassiske tradisjonen).

Tilhengerne fokuserer på et personlig og nært forhold til de gamle guder og tilbedelse av disse fremfor magi og trylleformularer.

Kjennetegn ved Blue Star Wicca inkluderer tatovering av nyinnvidde, liturgisk musikk (musikk spesielt tilpasset ritualer og gudstjenester) og et coven-offiser system. Titler som brukes på de forskjellige offisersgradene er handmaiden, summoner og scribe.

Tilhengerne av tradisjonen er opptatt av å gjøre troen og magien til en stor og viktig del av hverdagen, av å viske ut grensen mellom det dagligdagse og det guddommelige. Som en følge av dette blir bl.a. matlaging og omsorg for nærmiljø og lokalsamfunn sett på som hellige handlinger.

Medlemmene inkluderer sine barn i ritualer. Blue Star Wicca er en svært familiefokusert tradisjon.

De enkelte covens innen tradisjonen jobber med guder fra forskjellige trosretninger og mytologier. De vanligste er gresk-romerske guder, keltiske guder, walisiske guder og guder fra indo-europeiske trossystemer (bl.a. germansk og slavisk).

Blue Star Wiccas ritualer har en panteistisk (alt live r guddommelig, Gud er i alt) eller polyteistisk (flergudssystem) basis. Medlemmene er gjerne nakne, skyclad, under ritualer.

Tradisjonen har en hierarkisk oppbygning og praktiserer innvielse i 3 grader. Opplæringen er lang og hard. Mange kommer aldri så langt som til 1.grads innvielse.

Tradisjonen har med tiden spredd seg fra USA til Canada og de har fått flere undergrupper. De mest kjente og populære er Blue Star Traditionalists, Blue Star Nationalists og Blue Star Eclectic.

Britisk tradisjonell heksekunst (British Traditional Witchcraft) Denne tradisjonen er en blanding av keltisk tro, Gardnerisk Wicca og Alexandrisk Wicca. Den følger mye av læren og bøkene til det engelske hekseparet, Janet og Stewart Farrar, som selv startet som innvidde Alexandriske Wiccahekser.

Dette er en covenbasert tradisjon med sterkt fokus på en tradisjonell hierarkisk oppbygning og en strukturert opplæring av neofytter (elever/nybegynnere/kandidater til innvielse av 1.grad). Tradisjonen praktiserer innvielse i 3 grader.

Buskhekser (Hedgewitch) Buskheks er den norkse oversettelsen av det engelske ordet hegdewitch. En hegdewitch er tradisjonelt en landsbykvinne som har utviklet sin egen form for heksekunst. En utvidet kunnskap om naturens energier, urter og spådomskunst er vanlige kjennetegn ved denne heksa.

Buskheksene er alenepraktiserende, frie og uavhengige menn og kvinner, som søker kontakt med Guden og Gudinnen på sin egen særegne måte.

Cavallino Cavallino ****er et gammelt italiensk heksesamfunn med røtter helt tilbake til antikken. Tradisjonen aksepterte kun mannlige medlemmer, ofte homofile. Det feminine prinsipp kom til uttrykk ved at medlemmene kledde seg i kvinneklær ved enkelte festivaler. Man mener at dette har vært opptakten til dagens karneval.

Cavallino betyr ”små hester”. Ved noen av årets festivaldager og opptog red medlemmene av denne tradisjonen på staver med hestehode. Man tror at dette skulle illudere en form for kentaurer – halvt menneske og halvt dyr. Kentaurene har i flere århundrer vært symboler på åndelighet og intuisjon i symbiose med rå instinkter.

Tradisjonens tilhengere samlet seg alltid i grupper på oddetall – 7, 9 eller 11 medlemmer.

Under ritualer var det vanlig for medlemmene å kle seg ut som dyr. Dette minner mye om diverse sjamanistiske tradisjoner, der man ikler seg dyremasker etc for å påkalle et dyrs spesiell kraft og ånd – og for å overføre dyrets kvaliteter til mennesket som bærer masken.

I middelalderen ble dette heksesamfunnet stemplet som kjettere av Kirken og forfulgt. Det var i hovedsak deres tro på gudinnen Diana og en annen kvinnelig kraft ved navn Erodias (også kalt Alvenes Dronning) Kirken reagerte på.

Cavallino døde ut som et resultat av Kirkens forfølgelse og pesten.

Caledonii Tradition (Hecatine Tradition) Dette er en skotsk heksetradisjon med, så vidt jeg vet, et patriotisk tilsnitt.

Navnet Caledonii er hentet fra romertiden, da romerne forsøkte å underlegge seg det som i dag er Storbritannia. Området Skottland ble av romerne kalt Caledonia og skottene selv kalt Caledonii. Om heksetradisjonen har røtter tilbake til romertiden er vanskelig å si. Det finnes forsvinnende lite informasjon om denne tradisjonen.

Caledonii er også kjent for å holde ved like en gammel skotsk nasjonalfestival som heter det samme som tradisjonen: Caledonii.

Caledonii Tradition er også kjent under navnet Hecatine.

Cellarius Tradition Dette er opprinnelig en familitradisjon med røtter i keltisk tro. Det var Lord Darcy og hans yppersteprestinne, Lady Trinity, som fikk denne tradisjonen frem i lyset i 1995. Begge har gjort en stor jobb i å nedtegne masse muntlig stoff om tradisjonens tro og praksis. Dette har blitt til Cellarius Skyggebok, som neofytter i tradisjonen bruker som lærebok.

Sentralt i Cellarius står det som kalles Heksekunstens fem store disipliner, eller Cellarius fem punkter. Disse punktene fungerer også som grader for innvielse i tradisjonen. Disiplinene er: Healing, kampkunst, magi, spådom og mestring av ånden.

Medlemmene i Cellarius er spesielt opptatt av likevekt og den styrken som kommer av total balanse. De jobber derfor mye med å balansere feminine og maskuline trekk i seg selv. Et samspill og samarbeid med Guden og Gudinnen er derfor sterkt til stede i ethvert aspekt av denne tradisjonen praksis.

Celtic Wicca Keltisk Wicca er en tradisjon med røtter i gammel keltisk druidetro og praksis, samt seremoniell Gardnerisk Wicca.

Tradisjonen legger stor vekt på kontakt med elementaler, elementene og naturen. Stor kunnskap om og respekt for planter, steiner, krystaller, blomster, trær og naturånder er også et viktig fokus for disse heksene.

Crystal Moon Wicca Crystal Moon Wicca ble grunnlagt i 1989 av de magiske samarbeidspartnerne Talon og Firewalker. Tradisjonen er eklektisk med keltiske røtter.

Disse heksene vektlegger nøkternhet og jordnærhet. De er svært opptatt av å fjerne overtro, svevende betegnelser og forvirring fra heksekunsten og den magisk praksis.

Tradisjonen jobber nært med naturen, elementene, retningene, ånder, beskyttelse, magi og månen. De bruker guder fra alle mytologier, da de mener at alle gudenavn er navn på den ene Guden og Gudinnen.

Medlemmene stiller likt før og etter en innvielse. Alle er der like mye for å lære som for å lære bort. De priser Gudene sammen, lever i harmoni med naturen og viser stor respekt for alt liv.

Tradisjonen praktiserer innvielse i 4 grader.

Cyber Wicca Denne betegnelsen brukes om heksekunst som formidles og, i noen tilfeller, praktiseres over internett. Mange cyberhekser møtes i chatterom eller på diskusjonsforum hvor de kan lære av hverandre, stille spørsmål og å oppleve et fellesskap. Dette er ofte svært praktisk for alenepraktiserende hekser som ønsker kontakt med likesinnede, råd og veiledning.

Dianisk Wicca (Dianic Wicca/Witchcraft) Dianisk tradisjon er en feministisk, kvinneorientert retning innen Wicca som ble grunnlagt av Zsuzsanna Budapest på 70-tallet. Disse heksene er opptatt av at kvinner selv har retten til å finne, skape og forme sin egen sannhet. Derfor er det vanskelig å definere hva Dianisk heksekunst generelt går ut på. Tradisjonen har ingen faste rammer. De fleste Dianiske coven har likevel enkelte fellestrekk. De innvier vanligvis kun kvinner, men det finnes enkelte sjeldne unntak.

Tradisjonen er fri for hierarkier og har derfor én innvielse.

De Dianiske heksene tilber Gudinnen og ser Henne som den sentrale guddommen. Selv om tradisjonen ikke fokuserer på Guden I særlig stor grad, betyr ikke det at det maskuline prinsipp ikke æres. Alle polariteter (f.eks. maskulin/feminin og lys/mørk) sees som iboende og likeverdige deler av Gudinnen.

Noen av de mest aktive Dianiske gruppene består utelukkende av lesbiske kvinner. Disse ønsker å feire det feminine og kvinners fellesskap, samt begrense påvirkningen fra en mannsdefinert verden.

Dianisk tradisjon har med tiden delt seg i tre hovedgrener. Disse er Budapests opprinnelige tradisjon, Dianic Wicca, McFarland Dianic, skapt av Morgan McFarland og Ferminist Dianic Witches, som ikke regner seg som Wiccahekser i det hele tatt.

Druidisk heksekunst (Druidic Witchcraft) Denne retningen baserer seg på det vi vet om gammel druidisk tro og magi.

Druidene var bl.a. prester hos gallerne og kelterne. Tidlige historiske referanser om dette presteskapet finnes hos de romerske historikerne Posidonius (1.århundre f.Kr.) og Diogenes Laertius (ca. 200 e.Kr.)

De fleste grener av moderne druidisme baserer seg på noe romersk-historisk materiell, samt gamle irske og walisiske trosretninger. Druidisme er i dag en svært eklektisk blanding av tro og praksis fra mange kilder.

Det finnes flere forskjeller mellom oldtidens druider og dagens druider. De gamle druidene var soltilbedere, mens dagens druider feirer både sol og måne. Det galliske og keltiske pretseskapet bestod kun av menn. Dagens druider kan være av begge kjønn.

Det finnes kilder som hevder at det fantes et kvinnelig druidesamfunn på en øy utenfor kysten av Storbritannia. Disse druidene tilba guden Dionysos, forteller den romerske historikeren Strabo. Dette kan minne om de gamle legendene om sagnøya Avalon.

Druidene  regner seg ikke som hekser.

Earthwise Dette er en tradisjon inspirert av Alexandrisk Wicca og Algard. Det er likevel store forskjeller mellom Earthwise og inspirasjonskildene. Earthwise er en mye friere tradisjon som oppmuntrer sine tilhengere til å finne sin egen, personlige vei innen Wicca. De praktiserer også kun én innvielse.

Innvielsene skjer fra mann til kvinne og kvinne til mann. Alle innvidde kalles prester og prestinner. Tradisjonen har ingen høyere grader eller titler.

Earthwise  har en konservativ holdning til selvinnvielser. En generell selvinnvielse utført for å komme nærmere Guden og Gudinnen er greit, men selvinnvielse for å bli innlemmet i Earthwise aksepteres ikke. Eneste måten å bli medlem i Earthwise på er om en allerede innvidd Earthwiseheks innvier deg. Dette fordi den fysiske innvielseslinjen i tradisjonen ikke skal bli brutt. Det kreves også en viss dyktighet, kunnskap og innsats fra den enkelte neofytt i forkant av en eventuell innvielse.

Neofytter studerer i minst et år og en dag før de vurderes for innvielse. Studiene omfatter temaer som urter, ritualer, energiarbeid, formularer, historie, spådom, Gud- og Gudinnearketyper, meditasjon og årshjulet.

Som navnet Earthwise forteller holdes Moder Jord høyt i denne tradisjonen. Det samme gjelder alle hennes barn – planter, trær, steiner, dyr og mennesker.

Faery Wicca Faerytradisjonen ble grunnlagt av poeten Victor Anderson, hans kone Cora og hans venn Gwyddion Penderwen. Tradisjonen har sitt opphav i California, men røttene er britisk-keltiske.

Faery er influert av forskjellige magiske og paganistiske tradisjoner. Av disse kan nevnes afrikanske trosretninger, Dahomey-haitisk voodooinspirert tro, tibetansk meditasjon og seremoniell magi.

Tradisjonen legger vekt på nær personlig kontakt med naturånder, feer, alver og elementalvesener. I tillegg praktiserer Faeryheksene noe de kaller for faerycraft og seksuell mystisisme.

Tilhengerne av denne tradisjonen kaller seg ikke Wiccanere, men Faeryhekser.**Fellowship of Isis (FOI)**Fellowship of Isis (FOI), ble grunnlagt i Irland i 1976 av Olivia Robertson og paret Laurence og Pamela Durdin-Robertson.

FOI er en intrenasjonal, multireligiøs, multietnisk og multikulturell organisasjon skapt med det formål å ære alle gudinner og alle paganistiske trosretninger og tradisjoner.

Organisasjonen har medlemmer i rundt 100 land og har hundrevis av lokale medlemmssentre over hele kloden.

FOI baserer seg på FOI Manifesto og vektlegger verdiene Kjærlighet, Skjønnhet og Sannhet.

Både enkeltperosner og grupper kan søke medlemsskap i Fellowship of Isis.

Gardnerisk Wicca (Gardnerian Wicca) Tradisjonen ble grunnlagt i England i 1950-årene av Gerald Brosseau Gardner, som regnes som det moderne Wiccas far.

Gardner hevdet å være innvidd i en overlevende gren av Den Gamle Religionen så tidlig som i 1939. Det covenet han var en del av skal visstnok være en av de legendariske Nine Covens som ble grunnlagt av George Pickingill omtrent 40 år tidligere – altså rundt år 1900.

Gardner syntes at ritualene og grunntekstene han fikk overlevert, som innviet heks under Pickingill, var lite poetiske og uten innholdsmessig flyt. Han opplevde også at den tradisjonen han var innviet i var mangelfull og fragmentert. Dette resulterte i at han brøt ut og startet sin egen tradisjon. Senere omskrev han og hans innvidde yppersteprestinne, Doreen Valiente,  mange av de sentrale tekstene (The Wiccan Rede, The Wiccan Creed, The Descent of the Goddess for eksempel). Disse finnes nå i den Gardneriske Skyggeboken.

Gardnerisk Wicca er en innviende mysterietradisjon som praktiserer innvielse i 3 grader. Innvielsene utføres av en mann for kvinner og av en kvinne for menn. Det er 18 års aldresgrense for å bli innviet.

Et sentralt tema i den Garneriske tradisjonen er naturens fruktbarhet, sykluser og guddommelighet. Balansen mellom mann og kvinne, den maskuline og den feminine kraft, samt Guden og Gudinnens hellige samspill er også i fokus.

Gardneriske hekser har vanligvis ingen neofyttradisjon (ingen uinvidde elever) og de pleier heller ikke å la andre uinnvidde delta på møter eller i ritualer.

Georgian Wicca Den Georgiske tradisjonen ble grunnlagt i USA i 1970 av George “Pat” Patterson, hans yppersteprestinne, Lady Persephone, og prestinnen Lady Tanith.

På tidlig 1970-tall gikk tradisjonen under benevnelsen Church of Wicca. “Kirken” lå i Bakersfield, California. På 80-tallet skiftet den navn til Georgian Church, noe den fremdeles kalles ved siden av Georgian Wicca.

Tradisjonen er eklektisk, covenbasert og inspirert av bl.a. Gardnerisk Wicca, Alexandrisk Wicca, keltisk mytologi og Stregheria.

Georgiske hekser er fokusert på balansen mellom Gud og Gudinne. Gudinnen blir likevel sett på som den viktigste av de to.

Tradisjonens lærlinger oppfordres til å søke og å lære på egenhånd før en innvielse vurderes.

Georgiske hekser kombinerer religiøs og magisk praksis og har sterk fokus på at alle må ta ansvar for sine egne handlinger.

Green Wicca (Green Witchcraft) Dette er en familietradisjon med røtter flere hundre år tilbake. De første som kan betegnes som grønne heksene var alenepraktiserende urtemagikere og jordmødre. De brukte sin kunnskap om naturen til å helbrede familie og naboer. Urter og planter ble også benyttet som en naturlig del av kostholdet, for å opprettholde naturlig helse og vitalitet.

Selv om vi i dag bruker betegnelsen grønne hekser om dem som følger i de gamle urtekyndiges fotspor, er det viktig å vite at de urtekyndige selv nok aldri kalte seg verken grønne eller hekser. De valgte nok ikke selv den veien vi i dag kaller grønn heksekunst, men var grønne av nødvendighet fordi de levde nærmere naturen enn vi vanligvis gjør i dag. De fleste urtekyndige var fattige og enkle mennesker som var nødt til å benytte seg av det naturen gav for i det hele tatt å overleve.

Tradisjonens praksis og kunnskap ble opprinnelig overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Ofte var det kvinnene i familien som satt på kunnskapen.

Selv om de første utøverne av denne tradisjonen ikke var religiøse eller rituelle hekser, slik de moderne utøverne er det, så betyr ikke det at de ikke feiret enkelte dager av året. Det er nærliggende å tro at disse naturnære menneskene feiret jordbruksfestivaler og at de fulgte månenes faser og markerte disse. Likevel trengte de nok ikke disse dagene, like mye som vi gjør, for å føle at de var i kontakt med årssyklusen og magien. Hverdagen var magisk nok. Det finnes tegn på at de urtekyndige praktiserte hverdagsmagi mens de lagde mat, vasket, sydde, gjorde hagearbeid, utførte healing og hjalp til ved barnefødsler. Det er her dagens Kjøkkenhekser (Kitchenwitch) har sitt opphav.

I dag er såkalte grønne covens enten arvelige (ved at de ledes av en yppersteprestinne med familielinje tilbake til de første urtekyndige) eller de kalles grønne fordi de har et spesielt fokus på miljøvern, natur og urter. Politisk aktivitet, på den grønne siden, er også ofte vanlig.

Gudinnen Gaia står gjerne høyt hos disse gruppene.

Noen vanlige grønne hekseprinsipper av i dag er:

• En person kan utgjøre en stor forskjell.
• Lytt til din indre stemme, det er ditt høyere selv som snakker.
• Respekter Jorden som din Mor. Din videre eksistens er avhengig av Henne. Reduser forsøplingen og bevar resursene.
• Resirkuler det du kan, når du kan. Ikke kjøp mer enn du trenger.
• Mindre er mer. Husk at reklameguruene ikke jobber for ditt beste. Tro derfor ikke på alt du hører og ser på TV og i andre media.
• Bruk ting på nytt eller bruk det helt opp, utnytt det du har eller velg å leve uten. Lær deg å leve med minst mulig.
• Ingen trenger å holde tritt med naboene. De har mest sannsynlig ikke råd til sin overdådige livsstil likevel.
• Skap samfunn og samhold der du ferdes.
• Støtt lokale, grønne bedrifter.

Greencraft Wicca Greencraft oppsto i Nederland og er en del av den Alexandriske Wiccatradisjonen. Grunnleggeren er en Arghuicha og tradisjonen er i dag utbredt I Nederland, Belgia og Frankrike.

I følge Arghuicha er Greencraft en medlemsorganisasjon for hekser, med tilhørende møter og eget medlemsblad. I tillegg er det en sammenslutning av flere coven som har en indre selvstendighet, men felles grunnopplæring og rituell praksis.

Greencraft har trukket inn elementer, legender og guder fra keltisk mytologi i sin praksis. Det er en naturorientert tradisjon som fokuserer på samspillet mellom Gud og Gudinne, maskulin og feminin energi. Deres base er behovet for dyp respekt for og kunnskap om Naturen. Greencraftheksene anerkjenner fullt ut verdien i andre religioner, filosofier og livssyn og alles rett til tale- og tankefrihet.

Greencraft praktiserer innvielse i 3 grader og har en streng og systematisk undervisning av sine neofytter og innvidde.

Irish Faery-Faith Tradition Dette er et trossystem basert på keltisk tro og mytene om den keltiske gudestammen Tuatha de Danaan (betyr Gudinnen Danas barn). Mye av troen har sin kilde i et gammelt manuskript kalt Lebor Gabala Erenn(The Book of the Taking of Ireland). Denne teksten regnes som den første nedtegnelsen av den muntlige, irske Faerytradisjonen. Den beskriver bl.a. de gamle keltiske gudene (kjent under betegnelsene Tuatha de Danaan, The Shining Ones og The Faery).

Dette manuskriptet har også lagt grunnlaget for de tradisjonelle irske folkefortellingene. Det finnes knapt en ire i dag som ikke kjenner til historiene om The Faery, og som minst en eller to ganger i året utfører små ritualer til deres ære. Det er fra disse folketradisjonene at den moderne Faery-Faith troen har oppstått.

Innvevd i denne folketroen finner vi også den noe mer sofistikerte bhairdiske praksisen, som inkluderer elementer fra druidisme. Ordet bhaird betyr flere ting: Poet, sanger, prest/prestinne, filosof og lærer. Faery-Faithhekseneskal kunne fungere godt i alle disse rollene.

Det irsk-keltiske året er delt inn i måneder oppkalt etter busker, planter og trær. I stedet for å tilhøre et stjernetegn, tilhører man en vekst. Faery-Faithheksene inndeles i noe som kalles Lunder (Groves) basert på hvilken vekst de tilhører. Veksten forteller noe om hvilke egenskaper hver enkelt har og videre hvilke oppgaver de har innad i heksetradisjonen. De fem Lundene er:

• Biaalhd Lunden: Inkluderer vekstene furu, alm, rogn, hagtorn og eik. Denne Lunden samler na Tuath (De Valgte) – Leger, filosofer, druider, magikere og Faery-Faiths administratorer.
• Oamgn Lunden: Inkluderer vekstene gulltorn, einer, vinplante, eføy og ask. Denne Lunden samler na Naomh (De lærde) – Religiøse ledere, herskere, eksperter, mestere, dommere, meglere og lærere.
• Qeuung Lunden: Inkluderer vekstene asp, lyng, villeple og siv. Denne Lunden samler na Bansagart (Gudinnens tjenere) – Kunstnere, voktere, gartnere, botanikere, urtekyndige og terapeuter.
• Scuesstr Lunden: Inkluderer vekstene kaprifol, asp, pil, hassel og slåpetorn. Denne Lunden samler na Sagert(Solgudens tjenere) – Spåmenn og kvinner, astrologer, smeder, gullsmeder, handelsfolk, fysikere og kroppsarbeidere.
• Roiitf Lunden: Inkluderer vekstene stikkelsbær, barlind, svarthyll, kristtorn og or. Lunden samler vitenskapsfolk, kunstnere, kunsthåndverkere og de som tar seg av dyr.

Det er mulig å fungere innen flere av lundene samtidig.

Tradisjonen vektlegger pathworking, indre arbeid med en eller flere av vekstene som tema, feiring av månefasene og de åtte sabbatene.

Kjøkkenheks (Kitchen Witch) En kjøkkenheks er en alene- og (for det meste) hjemmepraktiserende heks som fokuserer sin praksis omkring urter, urtegrygg og egenproduserte helsebringende remedier.

Ordet kjøkkenheks har sitt opphav fra gammel tid da de kloke konene samlet seg om bålet/arnen (den tidens køkkenkrok) for å lage plantebaserte midler til å helbrede de syke. I dag kan en kjøkkenheks også bruke sine evner til å produsere sin egen kosmetikk, såpe og lage magisk mat.

Se også Green Witchcraft.

Ladywood Tradition Denne tradisjonen ble opprettet i Wisconsin, USA, i 1982 av Amber K og Catalaine. Begge grunnleggerne var fra før av innviet i det gardneriske Temple of the Pagan Way i Chicago.

Ladywood er en svært kreativ og eklektisk retning innen heksekunsten, inspirert av flere forskjellige mytologier, gudefigurer og kulturer. Likevel gar de beholdt en klar gardnerisk Wiccastruktur. Tradisjonen følger The Rede, praktiserer innvielse i 3 grader og har et sterkt fokus på opplæring.

Tradisjonens coven er svært åpne, noe som skiller dem fra tradisjonelle Wiccagrupper. De sponser ofte og gjerne offentlige sabbat- og esbatfeiringer og jobber aktivt for å spre kunnskap om heksekunst.

Healing står sentralt for en Ladywoodheks. Mange av tradisjonens tilhengere praktiserer forkjellige grener av healing profesjonelt, for eksempel kiropraktikk, urtemedisin, ernæringsfysiologi, Reiki, kinesisk medisin, massasje, NLP (Nevro-lingvistisk programmering) og livsveiledning.

Mange Ladywoodhekser er også involvert i økologiske- og miljøbevarende prosjekter.

Tradisjonen har nå spredd seg til store deler av USA.

Oakmist Oakmist har sitt utspring i NECTW (New England Covens of Traditionalist Witches).

Tradisjonen ****har et sterkt fokus på ****hver enkelts læreprosess og magiske trening. Covenmedlemmer lærer alt fra teknikker for å vekke latente krefter og sanser, til hvordan man skal lage sine egne magiske redskaper. Andre temaer for både neofytter og innvidde er urtemagi, healing, spådom, astrologi, pendulering og tenning av ild på gamlemåten (altså ved hjelp av litt knusk og to pinner).

Hvert medlem blir instruert i hvordan de selv kan starte sitt eget coven.

Oakmist setter Guden og Gudinnen like høyt. Under ritualer og magisk arbeid er hovedfokuset alltid polaritet og fruktbarhet. Tradisjonen feirer de 8 sabbatene og fullmånen.

Det er 18 års grense for å bli innviet i tradisjonen. Det gjøres likevel enkelte unntak for tenåringsbarn av spesielt aktive og dedikerte medlemmer. Da må foreldrene gi sitt barn skriftlig tilatelse til å begynne å studere innen tradisjonen. Et møte, ansikt til ansikt, med både foreldre og tenåring kreves også før godkjennelse gis. All opplæring er gratis, men alle materialer må betales av den enkelte.

Oakmist er en av de sjeldne heksetradisjonene som tilbyr et korrespondansekurs på et år og en dag.

Odyssean Wicca Denne retningen har sitt navn fra Homers Odyseen og henspeiler på den personlige og åndelige reisen enhver som ønsker innvielse i tradisjonen må legge ut på.

Tradisjonen ble skapt av Richard og Tamara James i Ontaria, Canada, i 1979. Senere har retningen også spredd seg til USA.

Odyssean Wicca er inspirert av Gardnerisk Wicca, Alexandrisk Wicca, Continental Wicca, Blue Star Wicca og generell eklektisme. Tradisjonen er likevel svært forskjellige fra sine inspirasjonskilder. De vektlegger nemlig opplæring for alle sine innvidde medlemmer til å bli prest/prestinne i offentlig tjeneste. Denne tradisjonen har et nært samarbeid med Wiccan Church of Canada (også grunnlagt av Richard James) og flere av de innvidde tjener som prest/prestinne her.

Tradisjonen praktiserer innvielse i 3 grader.

En annen ting som skiller denne tradisjonen fra andre Wiccagrupperinger er at de kan ”pensjonere” medlemmer som ikke har vært aktive på et år og en dag. Som innvidd i Odyssean Wicca må man altså gjøre en innsats og være aktivt en del av sitt coven og sitt lokale heksesamfunn for å kunne forbli et medlem.

PectiWita (Scottish Witchcraft/Pictish Witchcraft) Tradisjonen ble først offentlig kjent gjennom forfatteren Raymond Bucklands bok, Bucklands Complete Book of Witchcraft, i 1986. Han ble senere spurt om å skrive en hel bok om PectiWita og kom da i kontakt med skotten Aidan Breac. Breac hadde selv oppvokst i en PectiWita-familie og hadde undervist om tradisjonen i over 30 år.

PectiWita skiller seg fra de fleste andre former for Wicca. Tradisjonen praktiseres ikke i grupper eller covens, men av alenepraktiserende hekser. Det blir en slags søstertradsisjon til Buskheksene (Hedgewitch).

PectiWita-heksene jobber svært fritt og intuitivt. De kaster aldri sirkler og benytter seg ikke av formaliserte ritualer. Disse heksene feirer vanligvis kun 4 av sabbatene og praktiserer healing, urtemagi og spådom.

Tidligere fantes tradisjonen bare i Skottland og Canada, men nå har den spredd seg til store deler av både USA og Europa.

Tradisjonen er også kjent som Scottish Witchcraft og Pictish Witchcraft.

Reclaiming Reclaiming er en covenbasert tradisjon som oppsto i nordre California på 80-tallet. Grunnleggeren er en Faeryinnviet heks som kaller seg Starhawk.

Det sentrale i Reclaiming er at alt levende fortjener respekt, jorden er levende, alt liv er hellig og alt og alle er uløselig knyttet sammen.

Reclaiming ønsker å forene det åndelige med det politiske. Disse heksene jobber for å fremme en felles bevissthet og for å bringe frem en visjon om en ny og mer balansert verden.

Tradisjonen er åpen for både menn og kvinner i alle aldersgrupper, uansett nasjonalitet, kulturell tilhørighet og seksuell legning.

Reclaiming har spredd seg og eksisterer i dag i hele Nord-Amerika og i Vest-Europa, spesielt England og Tyskland.

Redwitch Tradition Redwitch er en Gudinneorientert, jordbasert og eklektisk retning av heksekunsten.

Tradisjonen kombinerer indiansk tro, europeisk-sjamanistisk spiritualitet, seremoniell magi og østlig mystisisme.

Innen Redwitch praktiseres det innvielse i 5 grader:

1. Utøver
2. Heks
3. Prest/Prestinne
4. Yppersteprest/Yppersteprestinne
5. Eldste

Mennesker av alle farger, kjønn, aldersgrupper og seksuell legning er velkomne som medlemmer.

For å bli medlem (eller stige i gradene) i denne tradisjonen må den søkende først godkjennes, deretter avgi et løfte om å studere på egenhånd i et år og en dag. Deretter må den søkende sende et søknadsabrev til tradisjonens grunnlegger, Silverstar of Red Crow. Brevet må inneholde informasjon om søkerens barndom, oppvekst, utdannelse, karriere, motivasjon for å gå den paganistiske veien og hva slags personlige talenter og gaver den søkende kan tilby tradisjonen. Hver enkelt søker får et personlig brev tilbake med svar.

Seax Wicca (Saxon Witchcraft) Seax Wicca ble introdusert som en ny Wiccatradisjon på Samhein i 1973. Grunnleggeren var Raymond Buckland. Han skapte retningen for å oppfylle egne religiøse behov. Tradisjonen ble først gjort offentlig da andre viste interesse for Seax Wicca og ønsket medlemsskap.

Saxernes (gammelt britisk folkeslag) mytologi og religiøse praksis har vært en stor inspirasjonskilde for tradisjonen. Buckland valgte selv en saxisk bakgrunn for sin tradisjon, men hevder ikke å ha noen familie- eller innvielseslinje tilbake til dette folket. Et tydelig tegn på den saxiske påvirkningen er navnet på Guden og Gudinnen i Seax Wicca. De tilbes som Woden og Freya.

Seax Wicca har ingen grader og ingen trenger å avgi taushetsløfter. Det er en fullstendig åpen gren av heksekunsten. Uninnvidde kan til og med delta på ritualer og feiringer, men det krever en invitasjon fra en innvidd.

For å unngå maktmisbruk I størst muilg grad, blir covenledere kun valgt for en periode på et år og en dag. Deretter er det nytt valg. Det er selvfølgelig mulig å bli valgt flere år på rad, men bare om covenet er fornøyd med lederinnsatsen.

Seaxheksenes Skyggebok kalles Treet (The Tree) og er vanligvis innbundet i grønt stoff.

Seax Wicca har spredd seg til Japan, Russland, Sør-Afrika, Australia, New Zealand, mesteparten av Europa og USA.

Seremoniell heksekunst Seremoniell heksekunst baserer sin rituelle praksis på en strukturert kodeks av korrespondanser. Det er vanlig for de seremonielle heksene å utføre ritualer på spesifikke tidspunkter, benytte særskilte symboler, farger, røkelse, ytre egne kraftord og utføre tradisjonelle magiske handlinger. Det er ikke rom for intuitive eller spontane innslag under ritualer og magisk arbeid.

Typisk seremoniell magi henter sin kraft fra påkalte guddommer, elementaler, englevesener og ånder. Symboler brukes for å påkalle disse vesenene og for å få dem til å assistere utøverne under ritualer. I noen sammenhenger brukes sigiler (guddommers og åndeveseners signatursymboler) for å påvirke nærværet eller handlingene til en ånd eller et elementvesen.

Mange heksetradisjoner har et innslag av seremoniell magi, for eksempel Gardnerisk og Alexandrisk Wicca.

Starkindler Tradition Tradisjonen så dagens lys i 1987.

Starkindler har historisk linje tilbake til Gerald B. Gardner gjennnom Temple of the Pagan Way i Chicago, og tilbake til Alex Sanders gjennom Du Bandria Grassail. (DBG var et av de få Alexandriske coven i USA som forble trofaste medlemmer av den opprinnelige Alexandriske familie etter at de fleste andre valgte å slutte seg til Mary Nesnicks Algard Tradition i 1972.)

Navnet Starkindler ble først brukt i 1974. Det var Dianis Lucien som formulerte det og brukte det som covennavn frem til 1987, da Starkindler ble en egen tradisjon. (Tradisjonen ble for øvrig aldri praktisert av covenet med samme navn.)

Starkindlerheksene har fokus på Den Store Gudinnen og hennes gemal, Den Hornede, i deres mange aspekter. De definerer Wicca som en innviende, tausehetsbelagt, magipraktiserende, paganistisk mysteriereligion, som feirer mysteriene fra tekstene  Legenden om Gudinnens Nedstigning (The Descent of the Goddess) og Gudinnens Erklæring (The Charge of the Goddess).

Rituelle ferdigheter vektlegges innad i tradisjonen. I tillegg må alle innvidde ha kjenneskap til heksekunstens klassiske temaer – for eksempel spådom, urtemagi og healing.

Selvinnvielser praktiseres ikke og aksepteres heller ikke som gyldig innvielsesform i tradisjonen. Alle Starkindler-innvidde kan følge sin innvielseslinje tilbake til Gerald B. Gardner og Alex Sanders, gjennom Starkindlers grunnlegger, Dianis Lucien.

Tradisjonen praktiserer innvielse i 3 grader. Det finnes også en tilleggsgrad som kalles Dedikert. Det er en slags prøvegrad for neofytter som ønsker å bli godkjent for 1.grads innvielse. Dedikerte studerer et år og en dag før en eventuell innvielse finner sted. Det skal også gå et år og en dag mellom hver videre innvielse i tradisjonen. Alle innvidde kalles prester og prestinner. Hvert coven ledes av en Yppersteprestinne og hennes Yppersteprest.

Stregheria (Strega) Tradisjonen kalles både Strega og Stregheria. Navnet kommer fra det italienske ordet stregoni, som betyr heks.

Stregaheksene følger en eldgammel tradisjon med sete i Toscana i Italia. Tradisjonen kan føres helt tilbake til ca. år 1353. Mye tyder på at den er basert på kunnskapen og praksisen til et mye eldre trossystem med røtter tilbake til Italia ca. 1150 f.Kr.

Innen Stregheria finnes forskjellige undertradisjoner eller grener. De mest kjente er Tanarra, Fanarra, Janarra og Aridian.

Stregheria er en familitradisjon, der opplæringen og tittelen heks primært går i arv fra mor til datter. Både familie og tradisjoner står sentralt i livet til en strega.

Ritualene i Stregheria minner mye om dem vi finner innen Wicca, men de er mye mer strukturerte og krever dypere konsentrasjon og større kunnskap.

Det er fra denne heksetradisjonen vi kjennr og har ”adoptert” heksenes store Gudinne, Aradia, og hennes mor, månegudinnen og heksenes dronning, Diana.

Av alle tradisjonelle heksetradisjoner er Stregheria en av de minste gruppene og en av de hemmeligste. Mye av den kunnskapen vi har om denne retningen kommer fra bøkene til italiensk-amerikaneren Raven Grimassi og den engelske folkloristen Charles G. Leland.

Sylvan Tradition Dette er en tradisjon som oppsto i nordre California på 1970-tallet. Den er inspirert av Faery Wicca.

Sylvan betyr skog. Navnet ble valgt som en hyllest til alle synlige og usynlige skogsvesener, inkludert trærne. Trær ansees av Sylvanhekser for å være de mest balanserte vesener i naturen.

Tradisjonen er magipraktiserende og jordbasert. Tilhengerne ser heksekunsten som en livsstil, ikke en religion med regler og dogmer.

Jorden og dens energi er spesielt hellig for disse heksene, derfor renser de ikke sirkelen eller alminnelige rom for såkalt dårlig energi. De ser det heller ikke nødvendig å påkalle voktere før magisk/rituelt arbeid, da ingen demonisk energi kan eksistere i en hellig sirkel der gode krefter som elementaler, Gudinnen, Guden og alvene allerede oppholder seg. Siden elementene befinner seg overalt i verden og dens natur, påkalles heller ikke retningene før hellig arbeid. Disse vesenene vil allerede være tilstede, fordi sirkelen har sitt utgangspunkt i verden og naturen. Alle hjelpende vesener og ånder blir heller bedt om å delta og veilede deltagerne under selve ritualet/arbeidet.

Alviske vesener/feer er sentrale i Sylvan, bl.a. elementaler og devaer (naturånder).

Sirkelen kastes på en annen måte enn i andre heksetradisjoner. I stedet for å kaste den medsols, som vanlig er, kastet den motsols for å anerkjenne kaosmaktene. Dette skal, i følge Sylvanheksne, bringe alle deltagerne ut av den hverdagslige bevissthet og inn i det magiske rommet mellom verdenene, på en rask og effektiv måte.

1734 Tradition Denne tradisjonene er basert på filosofien til Robert Cochrane, en britisk heks, og er sammensatt av covens som har adoptert denne filosofien.

Cochrane hevdet med jevne mellomrom at han var en heks med såkalt arvelig bakgrunn. Hans oldefar skal ha praktisert magi i Warwickshire i England, og hans tante, fru Bromfield, skal ha hatt en formidabel samling magiske redskaper og hekseutstyr. Cochrane påsto også at noen av hans formødre og forfedre hadde blitt henrettet under hekseforfølgelsene. Hva som er sant vites ikke med sikkerhet.

Cochrane leste bøker og gjorde en grundig research for å gjenskape det han kalte for Den Gamle Religionen. Han startet så sitt eget coven, kalt Clan of Tubal Cain, på 50-tallet. Det var først mange tiår senere at hans filosofi ble regnet som egen tradisjon.

Det finnes mange myter om tradisjonen og spesielt dets navn, 1734. Vivian Crowley hevdet i en av sine bøker at Cochrane hadde sporet sin heksearv tilbake til året 1734, derav navnet. Et TV-program produsert av kanalen BBS påstod at 1734 var en del av en viktig adresse i Cochranes liv. Andre har sagt at 1734 er en forenkling av datoen tradisjonen ble stiftet på. Alt dette er feil. 1734 er et kryptogram for Gudinnens navn.

En annen usannhet som har blitt spredd om denne tradisjonen er at de benytter narkotiske stoffer og halusinogener under sine ritualer. Det var faktisk Gerald Gardners yppersteprestinne, Doreen Valiente, som først hevdet dette. 1734 tradisjonen har aldri benyttet slike stoffer under magisk arbeid og oppmuntrer heller ingen av sine medlemmer til å forsøke det.

Tradisjonen hadde opprinnelig ingen egen skyggebok. I stedet brukte de en serie brev som Cochrane hadde skrevet til en amerikaner ved navn Joseph Wilson. Disse skal ha inneholdt alt medlemmene trengte å vite for å praktisere tradisjonens form for heksekunst. Nyere grupper innen 1734 har laget sine egne, personlige skyggebøker.

Tradisjonen praktiserer innvielse i 3 grader og krever at neofytter studerer i et år og en dag før sin første innvielse. Noefyttene blir også bedt om å tolke kryptogrammene 1734 og 1737, noe som til slutt vil avsløre navnene til Gudinnen og Guden. Mange covens gir også sine neofytter flere gåter, skapt av Robert Cochrane, som må løses før en innvielse kan finne sted.

Dagens 1734-covens har et sterkt fokus på meditasjon, visjoner, dans, chanting og kanalisering.

Teutonic Wicca Ordet teutonic har sin opprinnelse i det gammelgermanske ordet teuton. Teutonerne var et eldgammelt germansk folkeslag med geografisk tilhørighet til det som i dag er Jylland i Danmark og Nord-Tyskland.

Teutonisk heksekunst er kjent som den nordiske tradisjonen. Disse heksene henter sin inspirasjon fra norrøn og germansk kultur og mytologi.

Tradisjonell heksekunst Denne tradisjonen har sin kunnskap, tro og praksis fra såkalte Crafter-familier og hemmelige fellesskap, som sies å ha røtter tilbake til 1600-tallet.

Tilhengerne av Tradisjonell heksekunst kaller seg ikke hekser, men benytter betegnelser som The Folk, Crafters og Pellars.

Dette er en svært hemmelig retning innen heksekunsten. Det er sjelden man treffer på noen av de Tradisjonelle, eller ihvertfall noen som forteller at de tilhører denne tradisjonen.

De Tradisjonelles ritualer er ofte spontane og mindre strukturerte enn andre tradisjoners. Kunnskap og rituell praksis blir overlevert muntlig.

Grupper eller coven har en ganske uformell stil og lederne av gruppene er ofte menn. En leder velges utifra opparbeidet kunnskap, erfaring, krefter og personlighet – ikke på bakgrunn av tittel og grad av innvielse som i andre tradisjoner.

Crafters feirer ikke åtte sabbater slik Wiccanere gjør. Alle feiringene avhenger av naturens faser, solverv og jordbruk og tar hensyn til hvor i verden man bor. De fleste feirer likevel de gamle keltiske helligdagene Samhein, Beltane, Imbolc og Lughnasadh.

Crafters hedrer som oftest de lokale gudene som har tilknytning til stedet de bor. Enkelte Tradisjonelle grupper er tydelig inspirert av angelsaksisk, norrøn eller keltisk kultur, mytologi og historie.

Tradisjonen har ingen etiske regler slik Wicca har. Trues deres tro eller noen av tradisjonens medlemmer, gjøres alt for å uskadeliggjøre kilden til trusselen. Blir noen skadet underveis, så blir de det.

Welsh Traditional Witchcraft Denne retningen dukket opp på begynnelsen av 1970-tallet i New York, da Wicca virkelig begynte å spre seg i USA. Senere har tradisjonen også fått fotfeste i Georgia og California.

De første Welsh-gruppene som oppstod i New York skilte seg radikalt fra datidens og andre tradisjoners coven. De fleste bestod av homofile menn og andre representanter for det såkalte alternativmiljøet. Et Welsh-coven som kalte seg Children of Branwen bestod nesten utelukkende av tenåringer.

Welsh baserer seg på keltiske myter, spesielt de som nevnes i det gamle walisiske manuskriptet Mabinogion. Gudene som vanligvis tilbes er Mabon og Cernunnos (respresenterer Guden) og Arianrhod, Blodeuwedd og Cerridwen (representerer Gudinnen).

Welsh-heksene arbeider rituelt ikledd røde kapper og anser sverdet for å være det viktigste av de rituelle våpnene. Deres skyggebok er enkel og svært poetisk. Den ble formet av en av de første Wels-heksene, Ed Buzynski.

Witta Tradisjonen ble skapt i USA på midten av 1900-tallet og den er basert på keltisk-irsk paganisme. Witta favner også elementer fra norrøn tradisjon og eklektisk Wicca.

Witta er en forholdsvis liten tradisjon som mest sannsynlig bare praktiseres i Nord-Amerika. Tradisjonen har flest tilhengere i Ohio og Texas.

Det finnes ingen hierarkier eller grader innen denne retningen. Alle medlemmer oppfordres til å studere for å bli ledere: Prester og prestinner som kan lede ritualer og fungere som lærere.

Hovedgudene i Witta er Brighid og Lugh, men også andre guder fra keltisk mytologi benyttes.

Kilde: Encyclopedia of Wicca & Witchcraft av Raven Grimassi.

(Artikkelen har tidligere vært publisert i bladet Innsikten, magasinet Zodiak og på bloggen Iduns Hage)