Samtaler om heksekunst, del 1: Vær tro mot deg selv

fersk heks heksekunst for nybegynnere samtaler om heksekunst

Skrevet av Stella Winther

Jeg har praktisert heksekunst i over 30 år og jeg deler gjerne av min erfaring og innsikt. Hvis du satt her sammen med meg på kjøkkenet mitt nå, hadde jeg servert deg en rykende varm kopp te, og tillat meg å dele erfaringer og råd. Rett og slett lære deg som er fersk heks opp i heksekunst på gamlemåten. Siden det ikke er tilfelle får det bli en serie artikler til deg her på Hekseakademiet i stedet. Dette er del 1 i serien “Samtaler om heksekunst”.

Det er ikke bedre eller riktigere å være heks enn å være noe annet. Min oppfatning og erfaring gjennom livet er at kun et fåtall personer faktisk er hekser. For noen år siden var det veldig tydelig. Fordi det verken var sosiale medier eller YouTube-kanaler om heksekunst, måtte man veldig aktivt søke heksekunsten dersom den lokket. Vi måtte jobbe litt for å finne bøker og annen info, og vi måtte utfordre oss selv (også de med sosial angst) og dukke opp på det som fantes av treff og arrangementer for å finne fellesskap og noen å lære av. På den tida måtte vi også gå litt forsiktig fram i alle andre sosiale settinger hvis vi ville prøve å finne likesinnede på jobbfesten, venners venner-festen eller andre sosiale samlinger. I dag kan jeg dukke opp på et (nesten) hvilket som helst arrangement og si tydelig at jeg driver bedrifter knyttet til heksekunst uten at det vekker særlig oppsikt. For noen år siden ville det garantert ha ført til hån, latterliggjøring og påstander om at hekser ikke finnes (selv om det sto en sprell levende heks rett foran dem). Det hender at jeg møter på denslags holdninger i dag også, men det er mye lenger mellom dem og heksekunst er noe langt flere har hørt om at faktisk er en ting. Heksekunst har blitt mainstream.

At heksekunst har blitt mainstream har jeg blandede følelser for. I min tid som praktiserende heks har jeg vært utsatt for verre ting enn latterliggjøring på fest. På grunn av min tro og praksis har jeg vært utsatt for forfølgelse og trusler. Blant annet har det vært dem som har brukt dette som påskudd for å true med å melde meg inn til barnevernet. Jeg har stått støtt i meg selv, min tro og min rolle som mor, og det har stoppet med truslene. Likevel, det har ikke alltid vært trygt å være heks i Norge, selv i vår tid. Nå er det ikke sikkert at truslenes tid er over for hekser i Norge, det kan ikke jeg vite. Men inntrykket mitt er at det er helt andre tider nå og en helt annen aksept for heksekunst, og det er en god ting.

På den annen side har det gått inflasjon i å kalle seg heks. Alle som syns at krystaller er pene er liksom hekser nå for tida, og jeg ser en saueflokkmentalitet som ikke var der for noen år siden. Spol tilbake 10-20 år og det var helt annerledes, i hvert fall i miljøene jeg var i. Uansett om jeg var på universitetet, i dyrevernsgrupper, blant venners venner, barndomsvenner, på jobb eller hvor det nå var, så var heksene hekser, og de var et lite fåtall, og alle andre var mer enn fornøyd nok med å være den de var. Det var ikke utenforskap, men når jeg tenker på det nå så får jeg en følelse av at folk hadde en sterkere følelse av identitet. Jeg var den eneste heksa i flere av vennegjengene jeg var i og alle var fornøyde med at det var sånn det var.

Nå derimot ser jeg helt vidunderlig ikke-heksete mennesker nærmest slå knute på seg selv i et forsøk på å passe inn i heksebåsen og de tweaker og leker med ord og jobber hardt for å få det til å passe. En businesscoach med en krystall på nattbordet er plutselig businessheks. En skribent som har nytt synet av en vakker fullmåne er nå stolt ord-heks på sosiale medier. Glad i urtete? Heks. Begynner å finne deg sjæl i 40-åra? Heks. Funnet ut at du tror på reinkarnasjon? Heks. I overgangsalderen og forbanna? Heks. Føler deg utenfor storsamfunnet og patriarkatets mønstre? Heks. Har de satt seg inn i hva heksekunst er, lest bøker for å lære, faktisk praktisert heksekunst eller kan møte meg i en samtale om heksenes historie og praksis? Nei, det har jeg til gode å oppleve. Men hekser skal de absolutt være. Og jeg kan ikke annet enn å kjenne at jeg blir matt og trist av hele heksetrenden. Når ni av ti såkalte hekser du møter sier et sammensurium av “spirituell og engler og krystaller og chakraer og sånn”, ting som strengt tatt ikke har noe med heksekunst å gjøre i det hele tatt, når du prøver å bli kjent med dem og deres praksis, vel … da føles det for meg som om du tar det viktigste i mitt liv og praksis og pisser på det. Det blir som om du skulle ha gitt AI en prompt for det bildet du ønsker deg og så sammenlignet deg med kunstneren som har brukt 30 år på å studere og praktisere malekunsten. Jeg har et passende ord for det: Respektløst.

Det jeg vil fram til med hele denne tiraden er det samme jeg begynte med. Du blir ikke et bedre menneske, mer mystisk, kraftfull eller spennende hvis du kaller deg eller prøver å være noe du ikke er. Det du blir er kraftløs, uekte og sliten. For det er slitsomt å prøve å være noe vi ikke er. Akkurat som det er slitsomt å holde igjen og ikke være den du faktisk er. Mitt råd vil aldri være: vil du føle deg bedre, finne deg sjæl eller den indre krafta di - bli heks. Mitt råd vil alltid være, vil du bli den mest kraftfulle versjonen av deg selv - vær tro mot deg selv, uansett hva det innebærer for deg. Hvis det viser seg at en del av det for deg er at du er heks, kjempefint. Hvis det viser seg at det innebærer at du ikke er heks, også kjempefint. Du går ikke glipp av noe ved å ikke hoppe på heksetrenden. Men du går glipp av det viktigste i hele verden hvis du insisterer på å være noe du ikke er, nemlig den autentiske og mest kraftfulle versjonen av deg selv. Vi som har vært praktiserende hekser lenge vet at det ikke er heksekunsten som gjør oss til den mest helbredede og kraftfulle versjonen av oss selv. Det er at vi er tro mot den vi er. Det er en av grunnene til at det bare er trist og leit å se noen jobbe så hardt for å passe inn i nettopp denne båsen når det ikke er riktig, for det er det motsatte av det de trenger for å oppnå det de ønsker seg.

Hvis du som sitter på den andre siden av mitt virtuelle kjøkkenbord nå, kanskje med en rykende varm kopp te, er usikker på hva du er, så er det også kjempefint. Da vil jeg råde deg til å lese noen bøker om heksekunst, kanskje høre noen podcasts, begynne å føre din egen magiske dagbok og starte din egen magiske praksis. Og kanskje ikke være så kjapp med å bruke ordet heks om deg selv offentlig, som i sosiale medier. Du vil kjenne om du hører hjemme i heksekunsten eller ikke. Og etter hvert som ukene og månedene går, vær tro mot det du kjenner. Er det ja eller nei? Er det fortsett eller slutt? Kjenner du med hele ditt hjerte og hele din sjel at heks er det riktige ordet og den riktige båsen for deg? Eller er du kanskje noe annet? Noe som ikke er trendy akkurat nå? Kanskje finnes det ikke ett enkelt ord for det du er. Ei det, hva enn det er. La menneskene rundt deg feire deg, heie på deg og støtte den du egentlig er, for uansett hva det viser seg å være så er det det som er verdt å feire.