Hvordan vet du at du er heks?

Skrevet av Stella Winther

Jeg var 13 år da jeg fant ut at det var et navn på det som skilte meg fra familien min og alle andre jeg kjente. Jeg var hjemme hos ei venninne og bladde i et magasin som tilhørte hennes eldre søster. Det eneste jeg husker fra magasinet er heksa. Hun hadde enorme mengder svart sminke rundt øynene, stort, tuppert svart hår og svarte klær og negler. Jeg husker ikke hva det sto om henne og den personlige stilen hennes tiltalte meg ikke. Det jeg husker er følelsen av lengsel i hjertet og forståelsen av hvem og hva jeg er. Det var første gang jeg ble presentert for sannheten om at hekser ikke bare er noe som finnes i eventyrene, noe som i beste fall fantes i en fjern fortid. Hekser finnes her og nå, i vår tid og i vår virkelighet, og jeg er en av dem. 

Dette var helt på begynnelsen av 1990-tallet. Det var ikke vanlig å ha datamaskin eller internett hjemme. Og selv for de som hadde det, var dette før YouTube, før Google og lenge før smarttelefoner og sosiale medier. Jeg hadde ikke den samme muligheten vi har i dag til å oppsøke kunnskap og fellesskap med noen tastetrykk bare sekunder etter at nysgjerrigheten (eller lengselen) var vekket. Det 13 år gamle jeg gjorde var å bære med meg innsikten om hvem og hva jeg er i hjertet, uten å fortelle det til noen. Jeg hadde allerede erfart flere år tidligere at folk flest er helt lukket for muligheten om at noen ser dypere enn de fleste og har opplevelser andre ikke er i stand til. Jeg skjønte at jeg måtte bære min sannhet i hjertet og leve den ut så stillferdig som mulig om jeg skulle få ha den i fred. Folk er altfor villige til å protestere på andres sannheter.

Som 16-åring søkte jeg naturen og dyrene. Jeg flyttet hjemmefra, bodde på landet, jobbet med dyr, og jeg kom over - og kjøpte - min aller første bok om heksekunst. Jeg har aldri sett meg tilbake. Jeg er heks og heksekunsten er mitt hjem.

Jeg fant fellesskap, først på nett, så i det fysiske. Jeg har blitt kjent med hekser fra rundt omkring i Europa, fra USA og fra Australia. Jeg har praktisert heksekunst alene og i grupper. Lenge holdt jeg heksekunsten skjult for alle utenfor miljøet. Jeg studerte, jobbet og startet bedrifter og for de fleste jeg møtte på min vei var jeg som alle andre, med mindre de også var hekser og gjenkjente små kjennetegn i smykker eller måten jeg så verden på. Gudinnen hadde andre planer for meg, og jeg fulgte til slutt Hennes oppmuntring om å leve ut heksekunsten også gjennom bedriftene mine.

Det er særlig de siste fem årene, hvor jeg gjennom bedriftene mine (Awakening to Magic og Hekseakademiet) har vært åpen om at jeg er heks, at jeg har møtt på varianter av spørsmålet «hvordan kan jeg vite om jeg er heks?». Det spørsmålet er så stort og viktig for dem som hører hjemme i heksekunsten at jeg her vil ta meg tid til å svare detaljert på det.

Alle de rare påstandene

Som nevnt tidligere fant jeg ut hvem jeg er lenge før lynraske søkemotorer, sosiale medier og YouTube. Det betød at jeg måtte finne ut av ting selv de første årene. Jeg hadde ingen rundt meg jeg kunne spørre. Jeg hadde ingen inntekt og kunne ikke se etter, og kjøpe, magasiner eller bøker. Det var jeg, meg og tankene mine. Jeg måtte søke det jeg lette etter i naturen og i meg selv. Eller via omveier som ikke nødvendigvis var direkte knyttet til heksekunst, som da jeg som 16-åring ble veldig interessert i urters og planters helbredende egenskaper.

Nå er det andre tider. Internett flommer over med blogger, YouTube-kanaler, sosiale medie-profiler og nettsteder om heksekunst og hva som skal til for å være heks. Med den lett tilgjengelige informasjonen, og selvfølgelig null kvalitetssikring - for alle kan skrive og si hva de vil - så er det naturlig nok veldig mye av den såkalte informasjonen der ute som ikke er informasjon i det hele tatt, men påstander tatt ut av løse lufta. De som søker informasjon om heksekunsten trenger i motsetning til meg i min start, ikke tenke en eneste selvstendig tanke, men de risikerer å bli fylt opp med vranglære og vissvass.

Noen vanlige påstander om hva som gjør en person til en heks:

Hekser er født på en bestemt dato.

Nei. Hekser er født på alle mulige datoer. Ingen fødselsdatoer er mer magiske enn andre.

Hekser har en bestemt øyenfarge.

Nei. Hekser har alle mulige øyenfarger. Og hekser har alle mulige blandinger av farger i øynene sine, akkurat som alle andre.

Hekser har en veldig mystisk framtoning.

Og denne veldig mystiske auraen eller energien er gjenkjennelig for andre hekser.

Nei. Bare nei. Vær så snill og ikke prøv å gjøre deg mer mystisk enn du er i et forsøk på å vise verden at du er heks. Det fremstår ikke som noe annet enn skuespill. Å framstå som noe annet enn du er skaper avstand til andre.

At du er heks vises i DNA-et ditt.

Absolutt ikke! Denne typen tankegang skal vi vokte oss vel for å invitere inn. Det er en forståelse som er farlig nærme tanken om at noen typer blod, etnisitet, herkomst, hudfarge osv. er bedre enn andre. Det finnes ingen DNA-test i verden som kan fortelle deg om du er heks eller ikke. Og det tenker jeg vi skal være glade for. Både så det ikke kan brukes i et forsøk på å gjøre hekser til noe annet og bedre enn andre mennesker, og så det ikke kan brukes til å fremme en ny heksejakt.

Hekser har mediumistiske evner.

Noen hekser har det, men den andre siden av denne mynten er at de fleste medium verken føler seg som eller kaller seg hekser. Ofte kaller de seg ingen ting. Eller de kaller seg mediumer, seere eller lignende. Men det er ikke noe likhetstegn mellom det å være en seer (eller å få informasjonen gjennom de andre sansene) og det å være heks. Og det er definitivt ikke noe krav om synskhet for kunne være heks.

Om dette punktet kan jeg legge til at jeg tror at vi alle har evnen til å «se» (eller høre, føle eller bare vite), men vi lever i en verden hvor dette ikke er i fokus, ikke blir lært bort, og av mange til og med påstått at ikke er mulig. Derfor er det ikke rart at de flestes evner ligger ubrukt og i dvale. Og akkurat som alle andre egenskaper så har vi grader av det, akkurat som vi har ulike grader av andre interesser og talenter. Det er helt greit om du verken har interesse av eller kontakt med din evne til å «se», du kan være like mye heks likevel.

Menn kan ikke være hekser.

Joda, det kan de. Heks er ikke knyttet til kjønn eller kjønnsuttrykk. Mann, kvinne, ikke-binær eller noe helt annet? Det spiller ingen rolle. Du kan selvfølgelig være heks uansett.

Hva da med dem som kaller seg noe annet? Magikere, for eksempel? Da tenker jeg de er det de sier at de er, og ikke hekser. Uavhengig av kjønn, så klart. Og det er helt greit.

Alle kvinner er hekser.

Nei, ikke alle kvinner er hekser. De fleste kvinner kjenner seg ikke hjemme i betegnelsen heks i det hele tatt og det er ingens rett å definere på vegne av andre hvem og hva de er.

Som kvinne vet jeg hvor uendelig kraftfulle kvinner er. Vi trenger ikke å påstå at vi er noe vi ikke er for å vise eller bevise det. En kvinne som har stått i den stormen det er å være kvinne i patriarkatet, har helbredet sine traumer og bygget opp urokkelig egentillit og lever på sine egne premisser er det sterkeste som finnes. Hun er sin egen gjenoppståtte urkraft. Hun trenger ikke å late som hun er noe hun ikke er for å kjenne sin egen kraft og styrke.

På den annen side vil det ikke hjelpe den sårede kvinnen å tre på seg heksehatten, hvis ikke den passer henne naturlig. Hun blir ikke automatisk den sterke, helbredede og trygge versjonen av seg selv av den grunn. Jeg har møtt kvinnelige hekser som føler seg små, usikre og lever ut den traumatiserte versjonen av seg selv, helt oppslukt av sin egen offerrolle - også i sin magiske praksis og forståelse av heksekunsten. Og jeg har møtt kvinner som er helt og fullt seg selv, som ikke identifiserer seg som hekser, som helt rå og utrolig kraftfulle. Det er en misforståelse at man blir mer kraftfull av å være heks. Man blir mer kraftfull av å gjennomskue patriarkatets systemer og frigjøre seg fra dem, helbrede traumer og finne trygghet og tillit i seg selv.

Hva mer? Du trenger ikke å være interessert i krystaller for å være heks. Du trenger ikke å kunne astrologi. Du trenger ikke å ha et bestemt kosthold, en bestemt politisk retning eller ha en bestemt estetikk hjemme eller i klesveien.

En følelse av å komme hjem

I løpet av alle disse årene har én ting vært felles for heksene jeg har snakket med: møtet med heksekunsten har gitt en følelse av å komme hjem. Noen har funnet heksekunsten veldig ung alder, som jeg. Andre har funnet den etter at de har gått av med pensjon og mange har funnet den et sted midt i mellom. Det spiller ingen rolle når i livet du finner heksekunsten, det eneste viktige er at du føler deg hjemme i den.

Alle hekser har sin unike forståelse av heksekunsten og hva det vil si å være heks, noe som gjør det vanskelig å definere heksekunst og heksebegrepet, så det verken blir for bredt eller for smalt. På et større treff jeg var på i England for en del år siden var hilserunden interessant fordi at selv om alle disse heksene tilhørte samme retning, hadde alle sin unike vri på hva som var viktig for dem. «It’s all about the Gods», sa en om vår felles praksis. «It’s all about the magic», sa en annen og «It’s all about the community», sa en tredje. Gudene, magien, fellesskapet, forbindelsen med naturen, tilhørighet, følelsen av å være del av noe større, helbredelse - alle hadde sin egen forståelse av hva som var det viktigste innen heksekunsten. Det alle imidlertid hadde felles var følelsen av å være hjemme i sin magiske praksis og sin forståelse av heksekunsten.

Hvis du er en av dem som lurer på om du er heks fordi du liker krystaller, syns månen er tiltrekkende eller hadde en opplevelse der du fikk besøk av bestemor i dødsøyeblikket, så kan du kjenne etter om ordet heks, og praksisen heksekunst, gir deg denne følelsen av å ha kommet hjem.

Lengter du etter å lære mer? Er du villig til å bruke tid, energi og ressurser på å lære, utvikle deg og praktisere? I denne artikkelen får du en rekke tips til hva du kan studere og innlemme i praksisen din. Noen av punktene i nevnte artikkel bør få det til å krible i inspirasjonen og nysgjerrigheten hvis du faktisk er heks.

Hva om svaret er nei?

Sannheten er at heksekunst ikke er for alle og det er helt greit. Du kan snuse på det, leke litt med det, lære og praktisere for å kjenne om det føles riktig for deg. Om du kjenner at praksisen og ritualene ikke gir noen dypere mening og du ikke føler deg nærmere deg selv, naturen eller gudene, så har du lært noe veldig viktig om deg selv.

Dette tror jeg på av hele mitt hjerte: Når du begynner å praktisere heksekunst, så lurer du ikke lenger på om du er heks eller ikke. Du vet det med hele deg om det er riktig. Mangler den følelsen så er det ikke riktig. Da er det bare å gå videre.

Heksekunsten kan være nok en trang bås du prøver å passe inn i. Eller den kan være helt riktig for deg. Det eneste viktige er at du tillater deg å være den du er, helt og fullt. Feil bås er ikke frigjørende, selv om den i utgangspunktet virker aldri så forlokkende.