Lucifer, Morgenstjernens sønn

Skrevet av Belinda E. kjernli

Morgenstjernens sønn

Lucifer. Navnet gir de fleste livaktige assosiasjoner. Vi ser for oss mektige, sorte vinger. Uknuselig stolthet. Arroganse. Et svik og et fall. Vi aner lukten av klam svovel. Vi ser horn, ild, reptiler og tung, sort røyk - men det har ikke alltid vært slik.

Den opprinnelige Lucifer

I gamle legender fra Toscana finner vi en annen Lucifer. Han går forut for sin jødisk-kristne navnebror og representerer alt denne ikke gjør. Som mange vet betyr Lucifer ”lysbringeren”. Navnet er satt sammen av de latinske ordene lux (betyr lys, genitiv form lucis) og ferre (betyr ”å bære” og ”å bringe”). Lucifer var dagslysets, solens og morgenstjernens gud. Han representerte opplysning, håp og alt godt. I gammel gresk tradisjon var han kjent som Phosphoros, ”han som bringer daggryet”.

Lysets Lucifer var bror til Mørket, den romerske gudinnen Diana. Hun skapte Ham ved å dele seg selv i to, en mørk og en lys del. Deretter lot Hun Ham råde over det som var mest forskjellig fra Henne selv; Lyset, solen og dagen. Siden morgenstjernen er den klareste stjernen i horisonten rett før solen stiger opp, og siden denne stjernen varsler om dagen som skal komme, ble Lucifer kalt Morgenstjernens sønn. En annen av Hans gamle titler er også ”Solens budbringer”.

Det som kalles morgenstjernen, og aftenstjernen, er planeten Venus. Venus sees ofte rett ved månen. Dette ble tolket av de gamle romerne som Lucifer (morgenstjernen) og Diana (månen) som vandret hånd i hånd sammen, over himmelen, som evige ledsagere og elskere.

En slik tolkning av himmellegemene er ikke så pussig hvis vi ser videre på legenden om Diana og Hennes bror. Siden Diana var mørket og Lucifer var lyset, var det ikke ofte de så hverandre. De få glimtene Diana fikk av sin vakre bror, ved soloppgang og solnedgang, vekket en sår lengsel og et varmt begjær i Henne. Han var Hennes andre halvpart, skapt av Henne, og uten Ham følte Hun seg ensom og ufullendt. Diana løp etter sin bror over himmelen. Hun jaktet hvileløst på Ham, men Han unnslapp Henne alltid. Til sist forvandlet Hun seg til det dyret Han elsket mest; En sort katt. Lucifer fikk øye på den vakre katten og stanset i sin ferd over himmelen. Diana nådde Ham endelig igjen og Han bar Henne kjærlig til sin seng. De delte én natt og én dag sammen. Resultatet av deres gjenforening ble datteren Aradia: Heksenes Gudinne.

Denne historien er ukjent for de fleste. Det var den amerikanske forfatteren og folkloristen Charles G. Leland (1824-1903) som gjorde legenden om Lucifer og Diana kjent utenfor Italia. Han fikk visstnok høre den hos en av sine informanter, den toscanske stregaen (heksen) Maddalena. Lucifer, lysets gud, er nevnt i Lelands bok ”Aradia: The Gospel of the Witches”.

Mørket faller på

Den lyse, gode Lucifer er den opprinnelige. Han går forut for den jødisk-kristne teologiens falne engel og representerer alt annet enn ondskap. Hva endret seg? Hvorfor er han i dag kjent som en djevel?

Et mulig svar er å finne i engelske Kong James’ versjon av Bibelen. I Profeten Esaias kapittel 14, vers 12 lages det en forbindelse mellom morgenstjernen og Kongen av Babylon, som hebreerne mente var ond. På hebraisk har morgenstjernen fått tittelen Helel-ben-Shahar, som direkte oversatt betyr ”lysende sønn av morgenstjernen”. I Kong James’ Bibelutgave har navnet Lucifer blitt satt inn i dette verset i stedet for den hebraiske tittelen.

I den norske oversettelsen av Bibelen ser Profeten Esaias kapittel 14, vers 12-15 slik ut:

1. Å, at du er falt fra himmelen, du morgenstjerne, morgenrødens sønn! At du er slengt til jorden, du som seiret over folkeslag!
2. Det var du som sa med deg selv: ”Til himmelen vil jeg stige opp; høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass på tingfjellet lengst i nord.
3. Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre meg lik Den Høyeste.”
4. Nei, til dødsriket er du støtt ned, lengst ned i den dype hulen.

En direkte oversettelse av Kong James’ versjon av vers 12 ville ha sett omtrent slik ut:

1. Å, at du er falt fra himmelen, Lucifer, morgenrødens sønn! At du er slengt til jorden, du som seiret over folkeslag!

Disse versene ble i en lang periode, takket være den allerede nevnte Kong James, regnet som en beskrivelse av erkeengelen Lucifers fall. I dag blir denne delen av Profeten Esaias tekster rettmessig kalt ”Babelkongens fall” - altså fallet til Kongen av Babylon.

En annen av Bibelens tekster, Enoks Bok, forteller også om et fall fra himmelen. Dette fallet gjelder en gruppe engler, som blir assosiert med stjernene. Kirken omfavnet denne tanken og utnevnte den klareste stjernen på himmelen som disse englenes overhode - morgenstjernen ble de falne englenes leder, Lucifer.

Den kjente evangelisten Lukas, som forøvrig var greker og kjente godt til både gresk og romersk mytologi, ser ut til å ha vært den første som har funnet en kobling mellom Lucifer og beskrivelsen av morgenstjernen hos Esaias. I Lukas kapittel 10, vers 18 finner vi følgende skrevet:

1. Da sa [Jesus] til dem: ”Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.” Dette verset er en metafor for morgenstjernen som forsvinner i det solen stiger opp over horisonten. Plutselig har morgenstjernen, som tidligere kaltes Lucifer, fått tilnavnet Satan. En djevel var født.

Som en kuriositet kan det nevnes at Lucifer har blitt brukt som tittel på Jesus, i tillegg til det kjente Kristus. Dette finner vi i de avsnittene av Det Nye Testamentet som heter ”Peters første brev”, ”Peters andre brev” og ”Johannes Åpenbaring”. Her kalles Jesus for Vera Lucifer - ”Det første lys” eller ”Den sanne morgenstjerne”.

Ideen om at et åndelig lys erstatter et annet, eller at en religions skinnende gudeskikkelse mørkelegges for å få plass til en ny Gud, så ut til å tiltale den tidlige kirken. Innen middelalderen opprant var Lucifer synonymt med ondskap og alle som tilba ham ble kalt kjettere og satanister. Kirken greide også å koble hekser, de som opprinnelig tilba Lucifer som lysets gud, til den onde Satan. Dermed startet det kjente heksehysteriet og de vederstyggelige heksebrenningene.

Guds yndling

Som vi har sett har Lucifer vært både gud og djevel, men han er kanskje mest kjent som engel. Erkeengelen Lucifer nevnes ikke mye i Bibelen, men har likevel fått stor plass i den kristne tradisjonen. På 400-tallet ble han i kristne kretser regnet som Guds høyre hånd og nestkommanderende. Gud elsket Lucifer så høyt at han plasserte ham høyeste i det himmelske hierarkiet. Lucifer var Herrens yndling. Denne favoriseringen gjorde, i følge kristne legender, noe med erkeengelen. Han ble selvopptatt og stolt. Tanker om egen makeløshet og et glødende begjær etter mer makt opptok ham stadig oftere. Oppslukt av grådighet planla han å styrte Gud og selv sette seg på himmelens trone. Lucifer ble en himmelsk rebell, en opprører mot alt Gud hadde satt i system. En tredjedel av englene fulgte ham og støttet hans plan om en himmelsk revolusjon. Dette førte til den kjente kampen mellom Lucifer og erkeengelen Mikael, som så ofte har blitt skildret i bøker, diktning og malerier. Mikael vant og kastet Lucifer til jorden. De englene som hadde støttet Lucifer måtte følge ham i hans landflyktighet.

Det er på dette punktet i legenden at Lucifer, den falne engelen, ofte blir omdøpt til Satan. Det spekuleres i at han tok med seg sin hær av falne engler, steg ned til Helvete og bygget sin trone der. I himmelens fravær ble englenes skjønnhet forvandlet til heslighet og Lucifer, han som en gang var vakrest av alle, ble til en skrekkinngytende demon.

Denne historien ble plukket opp og formet av kjente middelalderdiktere som Dante Alighieri (1265-1321), forfatteren av ”Den guddommelige komedie”, og senere videreført av blant andre John Milton (1608-1674), forfatteren av ”Det tapte paradis”. Det bildet vi hovedsaklig har av Lucifer i dag, er altså skapt av skjønnlitterære forfattere. Lucifer er større i populærkulturen enn han er i Bibelen.

Menneskehetens beskytter

Det finnes en annen og mer moderne versjon av legenden om Lucifers fall fra himmelen. I denne historien er Gud bekymret for sin skapelse og spesielt for sine barn, menneskene. Han så at flere av dem hadde valgt en mørk livsvei og at de ikke spredde lys og kjærlighet til hverandre, slik Han ønsket. Gud sendte sitt hjertes lys, den vakre og mektige erkeengelen Lucifer, for å rettlede, veilede og beskytte dem.

Denne historien finnes i mediumet Sylvia Brownes bok, ”Mellom to verdener - en veiviser til det hinsidige”. Hun hevder at Lucifer verken var mørk eller fallen og at Gud aldri avviste Ham eller kastet ham ut av himmelen. Hun viser til hans navns betydning, ”lysbringeren”, og bruker det som bevis for at han aldri kan være noe annet enn strålende vakker og uendelig god. Sylvia Browne deler denne oppfatningen med mange, spesielt tilhengerne av den populærlitterære forfatteren Margit Sandemo (som skildrer Lucifer i sin bokserie, ”Sagaen om Isfolket”) og flere av dem som tilhører den nyreligiøse New Age-bevegelsen.

Lucifer er en fascinerende og kompleks skikkelse. Som vi har sett finnes det mange historier om ham og alle skildrer en unik skikkelse, ganske ulik alle foregående beskrivelser. Det er som om hver historie om ham kun forteller om et av hans personlighetstrekk, slik at vi må ha hørt dem alle for å få vite hvem han egentlig er. Forener vi alle disse teoriene om hans vesen og misjon, blir vi sittende igjen med noe som minner faretruende om et menneske. Lucifer er arrogant og forståelsesfull, myk og krass, han lengter og oppnår, han snubler, faller og reiser seg igjen, han river ned og bygger opp, han gjør opprør og han beskytter - han består av lyse og mørke sider, slik vi alle gjør. Kanskje det er nettopp der fascinasjonen vår ligger - i gjenkjennelsen!

Kan Lucifer, dette opprinnelige himmelske lyset, være en del av oss alle? Kan vi, ved å gjenkjenne noe av ham i oss selv, unngå å falle?

**Kilder: ”**Encyclopedia of Wicca & Witchcraft”, Raven Grimassi ”Aradia: Gospel of the Witches”, Charles G. Leland ”The Witches’ God”, Janet & Stewart Farrar ”Mellom to verdener - en veiviser til det hinsidige”, Sylvia Brownehttp://no.wikipedia.org/wiki/Lucifer

(Artikkelen har tidligere vært publisert i bladet Innsikten, magasinet Zodiak og i medlemsbladet til Nordisk Paganistforbund.)